Har du tenkt å bevege deg utenfor komfortsonen i sommer?

De fleste har nok kjent på ulike grader av fobier eller situasjoner som vekker en følelse av frykt/ubehag. Frykt er i utgangspunktet en fin responsmekanisme som skal beskytte oss for fare, men noen ganger blir vi redde også i situasjoner som er å regne som ufarlige. Denne fryktresponsen kan det være fint å utfordre, slik at den ikke får manifistere seg og innskrenke livskvaliteten.  For meg kan flyvning trigge frykt, med økt puls, spenning og katastrofelignende tanker. Det kjennes som om kroppen er i beredskapsmodus. Likevel velger jeg å utsette meg for situasjoner hvor disse vanskelige, irrasjonelle følelsene kan dukke opp. Jeg kan allerede kjenne hvordan jeg gru-gleder meg til neste tur mens jeg skriver(!).

Jeg vet det er relativt trygt å fly – statistisk er det svært liten sjanse for å bli skadet eller å dø. Siden det både er trygt og praktisk velger jeg å fly når jeg skal reise lange strekninger, selv om det for meg er forbundet med følelser som frykt og ubehag. Strengt tatt frykter jeg nok egentlig å kjenne på selve ubehaget, eller i ytterste konsekvens å miste forstanden/få panikk. En frykt for frykten. Ettersom det mest graverende jeg har erfart på flytur er sug i magen under turbulens – som når man kjører berg- og dalbane (som jeg ikke heller er overbegeistret for), har jeg altså ikke opplevd noen dramatiske flyvninger – noen sinne. Jeg har heller aldri mistet forstanden eller fått panikk ombord. Følelsene oppleves derfor som irrasjonelle. Fryktresponsen samsvarer ikke med reell fare.

De senere årene har jeg gjort noen små grep når jeg skal fly. Det handler om oppmerksomhet og hvordan jeg orienterer meg i situasjonen. Jeg har utforsket og bearbeidet hva som vekker uro og frykt forbundet med å fly. Det gjør at jeg vet noe om hva jeg frykter og hva jeg ikke er så redd for. Når jeg bestiller reise velger jeg å ha fokus på destinasjonen og hensikten med turen. Jeg kan fantasere om hvor deilig det skal bli med ferie, sol og varme, sammen med mennesker jeg liker å omgås. Om suget i magen melder seg (frykten for å møte egne følelser ved flyvningen) anerkjenner jeg først at det er det som skjer, slipper tanken og vender fokuset til noe annet. Jeg velger å ikke forfølge tanken. Skjer det samme ombord i flyet kan jeg legge merke til kroppen: pusten, magen, setet og føttene. Når jeg kjenner jeg har kropps- og bakkekontakt kan jeg fokusere på det som omgir meg og trygger meg. En tanke er kun en tanke. Det som utløser følelser og en fysisk reaksjon (eller motsatt) er en fantasi om noe som ikke har hendt, og lite sansynlig vil skje. På samme måte som jeg gleder meg til sydens sol og varme. Det er jo umulig å vite hvordan oppholdet faktisk blir. Jeg har en en spenning knyttet til noe jeg forventer skal skje; jeg forventer å være nervøs på flyet og jeg forventer at det skal bli deilig å komme frem.

Når jeg lar meg distrahere eller flytter oppmerksomheten til utsikten fra flyvinduet, personellet, vareutvalget, reisefølget etc. «glemmer» jeg å være redd. Det vil si, det er ingenting av dette som minner om fare, så jeg kjenner meg trygg og slapper av. Jeg kunne ha valgt  å forfølge suget i magen, hjertebanken eller frykten når vi letter, men velger i stedet å si til meg selv  – å, der var den følelsen igjen, for så å slippe den og vende fokuset over til noe annet som fanger interesse. Når jeg først er i flyet kan jeg jo ikke påvirke flyvningen likevel. Jeg velger å ha tillit til piloten og crewet. De er tross alt trente til dette og ønsker etter all sannsynlighet også å lande trygt. Når jeg minner meg om at de har kontroll kan jeg slappe av. Etter hvert har jeg også blitt trygg på at mine egne tanker/følelser heller ikke er så farlige.

Jeg er fremdeles ikke helt komfortabel med å fly. Jeg forventer en reaksjon, selv om jeg har erfart at reaksjonen blir mindre og mindre jo oftere jeg utsetter meg for dette. Det gjør meg litt tryggere på å møte situasjonen. Ofte forventer jeg en større reaksjon enn det som kommer, og for hver gang erfarer jeg å være litt roligere. Hver flyvning er et skritt nærmere overvinnelse av frykten.

Øvelse gjør mester, sies det. Jeg gleder meg spent til neste tur. Litt sommerfugler i magen, men aller mest klar for nye opplevelser med familie og venner. Belønningen overveier definitivt ubehaget, heldigvis, og jeg får tilbringe tid med dem jeg er glad i.

Ønsker deg et deilig svev gjennom sommerferien, på innsiden eller utsiden av komfortsonen!

– Tone E.