Med hjerte for Gestaltterapi

Vel hjemme etter andre studiesamling i Oslo (etterutdanning for gestaltterapeuter) bobler jeg fortsatt av glede for å ha gjenoppdaget potensialet i gestaltterapi. Denne muligheten til å utforske, erfare og diskutere gestaltterapi i praksis, sammen med andre terapeuter, lærere og veiledere er en berikelse som jeg ser frem til å ta med meg videre. Jeg blir også påminnet om hvordan erfaring fra gestaltterapi spiller en stor rolle for hvordan jeg håndterer krisesituasjoner, bearbeider vanskelige følelser og takler hverdagslige utfordringer i eget liv.

Prosessen fra jeg først hørte om gestaltterapi, for 15 år siden, til jeg tok steget å søke opptak ved NGI tok mange år. Jeg var svært sliten og stresset etter lang tid med sykdom og smerter. Selvfølelse og selvtillit var synkende. Jeg kjente meg utilstrekkelig på flere plan og det var utfordrende å balansere morsrollen, jobb, hjem og flere andre aktiviteter når kroppen ikke fungerte. Samtidig kjente jeg et økende behov for å utfolde meg mer, som ikke ville slippe tak. Jeg ønsket å bli gestaltterapeut. Dersom jeg skulle hjelpe andre til å se sine ressurser, trengte jeg også å gjøre noe med hvordan jeg så meg selv. Jeg begynte med egenterapi, som var ett av kriteriene for opptak ved instituttet.

Terapeuten jeg hadde funnet frem til var åpen, imøtekommende, undersøkende, bekreftende, direkte, personlig og medfølende i møte med meg. Mine etablerte «sannheter» om meg selv og omverden ble utfordret. Jeg opplevde å ha en egenverdi, utover det jeg skulle prestere. Sammen utforsket vi blant annet hvordan mine omgivelser, tanker, følelser og handlinger påvirket kroppen min og hvordan kroppen påvirket hvordan jeg tenkte, følte og handlet i omgivelsene mine. Jeg lærte å kjenne egenomsorg og bli bevisst på hvordan jeg støttet eller saboterte meg selv og ble oppmerksom på hvordan relasjoner påvirket hverandre. Jeg lærte å orientere meg og finne støtte i vanskelig terreng med å anerkjenne situasjonen jeg var i.

Etter en tid oppfordret terapeuten meg å søke opptak ved NGI. Jeg ble overrumplet (fremtidsdrømmen min hadde jeg valgt å holde for meg selv). Terapeutens tillit og små dytt gjorde at jeg tok mot til meg og søkte. Det var en fantastisk følelse å få svar fra instituttet at jeg var kommet inn, etter først å ha blitt intervjuet og evaluert. Drømmen skulle realiseres i virkeligheten.

Veien mot målet var både spennende og krevende. I løpet av studiet lærte jeg å regulere hensynet til kroppens behov og samtidig ta vare på lysten til å være aktiv og deltakende. Jeg oppdaget hvordan jeg støttet meg selv ved å stille høye krav, bite tenner og ta meg sammen for å handle, som i noen situasjoner kunne være lite hensiktsmessig. Det var vanskelig og strevsomt, men gradvis fant jeg mer fleksible måter å støtte hele meg på (ikke bare ved å være viljesterk). Gjennom terapi lærte jeg å lytte til meg selv, hente støtte fra omgivelsene og akseptere meg for den jeg var. Jeg opplevde å være en ressurs både for meg selv og omgivelsene.

Det er fint å tenke tilbake på den første tiden, hvor alt var nytt, spennende, skummelt og strevsomt. Studiet var erfaringsbasert med stort fokus på egenprosess og etter hvert klinisk praksis. Teori og praktisk erfaring gikk hånd i hånd og jeg fikk opparbeidet kunnskap om bevisst tilstedeværelse gjennom meditasjon, utforskende eksperimenter og refleksjoner. Vi skulle lære å snakke for oss selv, hvordan vi er i kontakt med omgivelsene våre og hvordan vi tilpasser oss situasjonen. Vi påvirker og påvirkes av det vi omgir oss med til en hver tid. Jeg erfarte at jeg ikke er statisk som person, men tilpasser meg etter beste evne fra situasjon til situasjon. Når jeg er åpen for denne nye innsikten, om meg i møte med verden, er jeg også mer bevisst på hvilke valgmuligheter jeg har i øyeblikket. Slik er jeg også bedre rustet til å ivareta egne behov i ulike situasjoner.

Det er prosessen til økt innsikt jeg elsker med gestaltterapi – den sanselige opplevelsen av å bli kjent med hvordan jeg er i kontakt med meg selv og mine omgivelser til en hver tid. Mitt hjerte banker for hvordan muligheter kan synliggjøres ved gestaltterapi. Gjennom å praktisere gestaltterapi som terapeut har jeg også hatt mange fine møter med klienter, hvor nettopp denne bevisstgjøringsprosessen er avgjørende for å erfare endring. Jeg kjenner meg heldig som får være med på slike nære øyeblikk.

20180923_200006
Hvile mellom øktene er nødvendig for aktiv deltakelse

Mitt hjerte banker for gestaltterapi som psykoterapeutisk metode. I høst startet jeg etterutdanning for gestaltterapeuter, ved Norsk Gestaltinstitutt høyskole i Oslo. Nå som flyskrekken min er under god kontroll kjennes det som en seier i seg selv(!). På studiesamlingene har jeg møtt andre erfarne terapeuter og blir igjen påminnet om potensialet som ligger i kontakt og dialog. Selv om det er noen praktiske utfordringer knyttet til deltakelsen i Oslo, finnes det både muligheter for å tilpasse omgivelsene til meg og for meg å tilpasse meg omgivelsene. Med tilstrekkelig balanse mellom aktivitet/hvile, gode hjelpemidler og en åpen innstilling er det meste mulig. Jeg er inspirert og motivert til å dykke videre inn i gestaltuniverset og gleder meg til fortsettelsen.

– Tone E.

 

 

Ut av komfortsonen i ferien

20170414_112936-02
Å våge er å miste fotfestet en liten stund. Å ikke våge, er å miste seg selv, sier Søren Kierkegaard. Alternativt lar man frykten ta overhånd og styre livet.

Har du tenkt å bevege deg utenfor komfortsonen i sommer?

De fleste har nok kjent på ulike grader av fobier eller situasjoner som vekker en følelse av frykt/ubehag. Frykt er i utgangspunktet en fin responsmekanisme som skal beskytte oss for fare, men noen ganger blir vi redde også i situasjoner som er å regne som ufarlige. Denne fryktresponsen kan det være fint å utfordre, slik at den ikke får manifistere seg og innskrenke livskvaliteten.  For meg kan flyvning trigge frykt, med økt puls, spenning og katastrofelignende tanker. Det kjennes som om kroppen er i beredskapsmodus. Likevel velger jeg å utsette meg for situasjoner hvor disse vanskelige, irrasjonelle følelsene kan dukke opp. Jeg kan allerede kjenne hvordan jeg gru-gleder meg til neste tur mens jeg skriver(!).

Jeg vet det er relativt trygt å fly – statistisk er det svært liten sjanse for å bli skadet eller å dø. Siden det både er trygt og praktisk velger jeg å fly når jeg skal reise lange strekninger, selv om det for meg er forbundet med følelser som frykt og ubehag. Strengt tatt frykter jeg nok egentlig å kjenne på selve ubehaget, eller i ytterste konsekvens å miste forstanden/få panikk. En frykt for frykten. Ettersom det mest graverende jeg har erfart på flytur er sug i magen under turbulens – som når man kjører berg- og dalbane (som jeg ikke heller er overbegeistret for), har jeg altså ikke opplevd noen dramatiske flyvninger – noen sinne. Jeg har heller aldri mistet forstanden eller fått panikk ombord. Følelsene oppleves derfor som irrasjonelle. Fryktresponsen samsvarer ikke med reell fare.

De senere årene har jeg gjort noen små grep når jeg skal fly. Det handler om oppmerksomhet og hvordan jeg orienterer meg i situasjonen. Jeg har utforsket og bearbeidet hva som vekker uro og frykt forbundet med å fly. Det gjør at jeg vet noe om hva jeg frykter og hva jeg ikke er så redd for. Når jeg bestiller reise velger jeg å ha fokus på destinasjonen og hensikten med turen. Jeg kan fantasere om hvor deilig det skal bli med ferie, sol og varme, sammen med mennesker jeg liker å omgås. Om suget i magen melder seg (frykten for å møte egne følelser ved flyvningen) anerkjenner jeg først at det er det som skjer, slipper tanken og vender fokuset til noe annet. Jeg velger å ikke forfølge tanken. Skjer det samme ombord i flyet kan jeg legge merke til kroppen: pusten, magen, setet og føttene. Når jeg kjenner jeg har kropps- og bakkekontakt kan jeg fokusere på det som omgir meg og trygger meg. En tanke er kun en tanke. Det som utløser følelser og en fysisk reaksjon (eller motsatt) er en fantasi om noe som ikke har hendt, og lite sansynlig vil skje. På samme måte som jeg gleder meg til sydens sol og varme. Det er jo umulig å vite hvordan oppholdet faktisk blir. Jeg har en en spenning knyttet til noe jeg forventer skal skje; jeg forventer å være nervøs på flyet og jeg forventer at det skal bli deilig å komme frem.

Når jeg lar meg distrahere eller flytter oppmerksomheten til utsikten fra flyvinduet, personellet, vareutvalget, reisefølget etc. «glemmer» jeg å være redd. Det vil si, det er ingenting av dette som minner om fare, så jeg kjenner meg trygg og slapper av. Jeg kunne ha valgt  å forfølge suget i magen, hjertebanken eller frykten når vi letter, men velger i stedet å si til meg selv  – å, der var den følelsen igjen, for så å slippe den og vende fokuset over til noe annet som fanger interesse. Når jeg først er i flyet kan jeg jo ikke påvirke flyvningen likevel. Jeg velger å ha tillit til piloten og crewet. De er tross alt trente til dette og ønsker etter all sannsynlighet også å lande trygt. Når jeg minner meg om at de har kontroll kan jeg slappe av. Etter hvert har jeg også blitt trygg på at mine egne tanker/følelser heller ikke er så farlige.

Jeg er fremdeles ikke helt komfortabel med å fly. Jeg forventer en reaksjon, selv om jeg har erfart at reaksjonen blir mindre og mindre jo oftere jeg utsetter meg for dette. Det gjør meg litt tryggere på å møte situasjonen. Ofte forventer jeg en større reaksjon enn det som kommer, og for hver gang erfarer jeg å være litt roligere. Hver flyvning er et skritt nærmere overvinnelse av frykten.

Øvelse gjør mester, sies det. Jeg gleder meg spent til neste tur. Litt sommerfugler i magen, men aller mest klar for nye opplevelser med familie og venner. Belønningen overveier definitivt ubehaget, heldigvis, og jeg får tilbringe tid med dem jeg er glad i.

Ønsker deg et deilig svev gjennom sommerferien, på innsiden eller utsiden av komfortsonen!

– Tone E.

Eksamensnerver?

Det er ikke alltid lett å holde hodet kaldt og kroppen rolig når eksamenspresset er på sitt største. Et visst nivå av stress holder deg skjerpet, så fortvil ikke om du kjenner deg litt engstelig og nervøs for det forestående. Sommerfugler i magen og litt spenning i kroppen er tegn på at du er aktivert.

Har man for mye eller for lite spenning kan det fort by på utfordringer for å holde konsentrasjonen og prestasjonsnivået oppe. Uten spenning er det lett å miste motivasjonen. For høyt stress påvirker evnen til å lære. Dersom du kjenner at nervene går ut over søvn, konsentasjon eller livskvaliteten kan det være godt å snakke med noen du har tillit til. Prat gjerne med noen som ikke selv er stresset. Når du kjenner deg trygg er det også lettere å slappe av.

Noen tips på veien:

  • Kjenn at du puster. Legg gjerne hånden på brystet for å støtte pusten hvis du er stresset og urolig. Kontakten og varmen fra hånden kan virke beroligende.
  • Legg merke til at du har kontakt med stolen og gulvet.
  • Ta pauser ved behov. Hvile og bevegelse er like viktig for å bevare konsentrasjonen.
  • Få i deg nok næring.
  • Dersom tankene flyter ut kan du notere tankestikkord på en lapp, legge lappen til side og komme tilbake til notatene på et senere tidspunkt.
  • Trenger du en distraksjon fra høy puls, svette og skjelving? Bruk gjerne en liten stressball eller tilsvarende for å avlede oppmerksomheten eller få utløp for energioverskudd.
  • Forsøk å holde oversikt/struktur på arbeidet.
  • Prat med noen du stoler på om du kjenner deg overveldet.

Lykke til!

– Tone E.