Så var sannhetens øyeblikk kommet – sommerkroppen 2018 avdukes, slik det skrives om hvert år. Det vil si, den ble vel avduket allerede i mai i år, men like fullt er det nå juni og sommeren er offisielt åpnet.

Så hvordan ble årets utgave – 2018 versjonen? Når jeg nå befinner meg godt ut i føriårene merkes tyngdekraften på kroppen. Fysisk. Takk og lov, forresten, for jeg har mer bakkekontakt enn på lenge… Speilbildet mitt og jeg har blitt litt mer nysgjerrige enn kritiske til hverandre, også nå som jeg har fått meg helfigurspeil(!). Den holder ikke tilbake sannheten, og ser meg ublygt i øynene samme hva jeg måtte granske. Opp tyve kilo, ned to. Morgensteming og feststemning – like standhaftig i sin bildegjengivelse av meg. Hva ser jeg så? Hva leter jeg etter der jeg stirrer på speilbildet av sommerkroppen? – den romsligste og eldste utgaven jeg har sett av meg selv til nå (uten å være gravid).

Sommerkroppen 2018 har gitt meg to flotte barn, den har båret meg gjennom sykdom og slit, danset, elsket, nytt og levd. Den har vært med meg gjennom tykt og tynt i 41 år. Den er meg. Jeg er den.

Så hva gjør jeg så med denne rustningen jeg ble sjenket da jeg ble født – som nå er min sommerkropp 2018? Jeg smykker den med tekstiler og glitter, lar den være rustikk og naken. Jeg gir den næring, hvile og bevegelse. Jeg anerkjenner at kroppen min tilhører meg, og er den beste og eneste kroppen jeg har. Takk kroppen min, for at du fortsatt er med meg sommer etter sommer!

God sommer til alle andre sommerkropper der ute!

– Tone E.